Samarbeid med Anne Grete Preus "Sommerfuglvinger"
|
 |
| For Den Norske Mannsoktett har det blitt tradisjon å møte en norsk/nordisk visesanger lørdagen under Litteraturfestivalen i Kulturhuset Banken. Denne lørdagen er intet unntak. |
Eva Ernestus
eva@byavis.no
I fjor møtte sangerne Ole Paus, året før Jan Eggum og i år er det norsk rocks førstedame Anne Grete Preus som musiserer sammen med guttene.
- Det er klart vi gleder oss. Jeg skal forresten hilse fra Anne Grete og fortelle at hun også gleder seg til konserten, sier Øivind Pedersen.
- Og det er spesielt hyggelig at det er hun som valgte oss, fleiper guttene. Tonen er lett og leken da Byavisa treffer oktetten på øving i Mosoddveien. Det blir nesten daglige øvinger frem mot konserten blir vi fortalt.
Oktetten vil synge sanger fra Preus første album til hennes siste utgivelse.
- Preus skal gjøre mer vokalt sammen med oss enn hun noen gang har gjort med noen andre tidligere. Vi stiller med nye vokalarrangementer, men det er hun som danner rammen for konserten, forteller oktetten.
Øivind Pedersen, Ola Dahl og Dag Leonardsen har lagt ned en stor jobb med de nye arrangementene. Publikum vil få høre titler som Fryd, Jeg er en by, Månens elev, Sommerfuglvinger, Vise om byen Hiroshima, Når himlen faller ned og Nattsang under lørdagens konsert.
Mannsoktetten spiller selv diverse instrumenter, men har også med seg to lokale musikere. Erik Skogestad på Gitar og Herman Schultz på bass.
Lover god underholdning
- Vi lover at konserten i Kulturhuset Banken blir en uforglemmelig
aften. Kombinasjonen av lokale krefter og nasjonale/nordiske artister
har vist seg å være svært vellykket. Den som kommer vil også få oppleve
Lillehammervisa i helt ny drakt. Vi er sikker på at ingen vil bli
skuffet, lover guttene blidt.
Gudbrandsdølen Dagningen, mandag 2. juni 2008:
Rockpoesi på sitt beste
Konsert
Kulturhuset Banken
Den Norske Mannsoktett
Anne Grete Preus
Erik Skogestad og Hermann Schultz på gitar og bass
Anmeldt av Live Sætre
Den
som klarer å fylle festsalen i Kulturhuset Banken til siste sete en lysende
sommerlett lørdagskveld sist i mai, må være i særklasse. Det er Anne Grete
Preus. Først lurte jeg på hvorfor denne konserten var lagt til
litteraturfestivalen, da så mye annet skjer. Det var før konserten. Etter
konserten var jeg innstilt på å foreslå Anne Grete Preus til Doblougprisen for
hennes forfatterskap. Skjønt det blir ikke helt rett, det heller, for denne
kvinnelige rockpoetens styrke er kombinasjonen av poesi og musikk, like mye som
teksten alene.
Hun er en fantastisk gitarist. Enkelte av hennes akkordrekker på gitaren er helt vidunderlige. Ikke fordi de er sære eller usedvanlig teknisk avanserte, men fordi de understreker teksten så presist, så ubesværet, så gjennomtenkt, så gjennomkomponert, så lekent, vakkert og stemningsfullt. Hun vet helt ned til minste vare pling på en gitarstreng hva hun ønsker å formidle og får deg til å lytte med hele din sjel, før hun med et smil av overskudd og en mjuk bevegelse bøyer seg over gitaren og rocker stemningen ti hakk opp. Og tekstene fortsetter å synge i hodet ditt i ettertid. Hun gir deg en følelse av et stort alvor som gjør dypt inntrykk. Hennes egen "Ro meg over", tatt som ekstranummer, og hennes tolking og tonesetting av Jens Bjørneboes dikt "Mitt hjerte er et foreldreløst barn", var alene verdt hele denne lørdagskvelden innendørs i en svett festsal.
Nå var ikke Anne Grete Preus alene på scenen denne kvelden. Hun var invitert av lillehamringene i Den Norske Mannsoktett som har etablert som tradisjon å stelle i stand en konsert under litteraturfestivalen, med gjesteartister med tekster publikum har et nært forhold til.
Det var ingen tvil om at også denne ti-bemannede oktetten hadde sitt publikum, for applausen var varm og langvarig allerede før gjesteartist Preus dukket opp i lys sommerbukse og svart topp. Den Norske Mannsoktett kan mer enn å synge. Her er medlemmer som både arrangerer og trakterer instrumenter på profesjonelt nivå. Enkelte av arrangementene for solist Preus, mannskor, gitar, bass og trommesett, ga låtene til Preus en fin ekstradimensjon, som hennes Nattsang - jeg synger en sang for alle elskende i natt.
Det mannsoktetten er dårligst på, er å si dum-dum og doda. Det er da sikkert også en vanskelig oppgave å få både rent og presist. Men det gjør ingenting, for deres stemmeprakt, arrangement og sjarm veier opp til fulle. Ikke minst har oktetten noen helt praktfulle basstemmer, som kommer best til sin rett uten dum-dum, om da ikke bassen kjøres opp et hakk.
Publikum ville gjerne hatt mer, og fikk ekstranumre. Kanskje kunne vi likevel stoppet etter Ro meg over. Da var stemningen så magisk at vi gjerne kunne gått med den hjem.
Det var rett og slett en strålende aften.
|
©
1998-2009 Den Norske Mannsoktett |
